|
|
Det å være så heldig å få gjøre en pilegrimsreise i pavens selskap er selvsagt et privilegium, men en pilegrimsreises vesen og dypere innhold er lik om man reiser med den Hellige Far eller ikke. I forbindelse med en pilegrimsferd forlater man det kjente for å reise til noe annet. Dette annet er noe hellig – hellige plasser og hellige minner. Som menneske og pilegrim søker jeg å finne mitt sanne hjem – lengselen etter å bli et helt og rent menneske. Dette er jo målet for selve livet som i seg selv er en pilegrimsreise. Reisen til det Hellige Land var ikke bare noe symbolsk. Det var også en reise i ytre mening – gjennom fremmed landskap, over fjell, gjennom daler og ørken. Det var å reise både i ytre og indre mening der det ene beriker og fordyper det andre. På pilegrimsferden forenes det åndelige og verdslige på en tydelig måte. De hellige plassene forteller om hellige minner. På disse plassene har konkrete hendelser og møter funnet sted. Disse minnene er hellige og fordyper vår forståelse av hvem Gud er og hva han vil med oss mennesker. Min største opplevelse på reisen var da vår gruppe sammen med knappe 200 andre var i Gravkirken sammen med Paven. Det å være ved Jesu grav sammen med Paven var en helt unik opplevelse som jeg vil bære med meg på livets pilegrimsferd.
Lars-Ole Djupdal
Liv Hegna, DHS
Det lignet ikke så lite på et utendørs Grand Prix arrangement da 40 000 støyende katolikker flommet inn til utendørs arena messe i Nazareth i over 30 tørre plussgrader, medbringende mobiltelefoner og snacks, og med maratonavstand til alteret hvor Den hellige far forrettet. Messen ble (mis?)brukt til politiske innsalg fra kirkeledere fra flere hold. Men ingenting kunne døyve den inderlige opplevelsen av Pavens dype religiøsitet og mentale nærvær under konsekrasjonen. De 100 katolikkene som bor i Gaza, var der. Den filippinske hushjelpen til noen venner av meg i Tel Aviv, var der. Nazareths troende var der. Vi, de fire medlemmene av Gravridderordenen fra Norge, var der også. Vi kommuniserte sammen i Det hellig land.
Jeg fikk overrakt Gravridderordenens pilegrimsskjell av generalguvernør Agostino Borromeo i Gravkirken i Jerusalem på reisens siste dag. Jeg vil bære skjellet med stolthet. Den hellige far gikk alene (bare CNNs kamera var der sammen med ham) inn i selve gravkapellet for å knele foran den tomme grav. Vi andre i kirken sang Te Deum. Det øyeblikket blir stående som reisens høydepunkt.
Jeg har vært ved de hellige stedene i det hellige land før. Men den måten vi ble tatt imot på denne gang overskygger alt. Å gjøre reverens for den hellig far og få kysset hans ring, er en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. Ekslusivt, javel. Men samtidig et symbol på min underkastelse av Pavens autoritet, og dermed innlemmelse i milliarden andre katolikker i verden. Å ane Benedikts ydmyke og beskjedne personlighet og samtidig oppleve hans klare bevissthet som Summus Pontifex, overskygget det meste.
Liv Hegna
Gaute Haug Eriksen, KHS foran muren som skiller Jerusalem og Vestbredden
Først og femst var det veldig mye venting på turen. Vi ankom gjerne arrangementene et par timer før Paven og fikk god tid til bønn og meditasjon på de hellige stedene. Det var selvfølgelig også en prøvelse å sitte timesvis ute i solsteken med mørk dress, slips, kappe og sort hatt. Det gjorde enda større inntrykk at tilreisende pilegrimmer og lokalbefolkningen ofte ventet mye lenger i den stekende solen. Ved messen Paven holdt i Nasareth om formiddagen, så var det mange som hadde ventet siden kl. 3 om natten. Ble også enormt overrasket over hvilken mottakelse og behandling vi fikk på turen. Patriarkatet stilte med noen fantastiske guider som hjalp oss med alt det praktiske og virkelig sørget godt for oss hele veien. Var også hyggelig å bli kjent med alle de flotte mennskene som vi reiste sammen med. Var litt uvant å omgås adelige, rikfolk og innsidere i Vatikanet, men ble overrasket over hvor hengivne til pilgrimsreisen og lett omgjengelige folk var.
Det som gjorde stort inntrykk på meg var den gode stemningen. Spesielt i Jordan var stemningen i taket. Var artig å se unge nonner oppføre seg nesten som tenåringer på rockekonsert. Den eneste gangen jeg så at Sveitsergarden virkelig måtte bruke makt for å dytte folk unna var Paven, var på vesper med de geistlige i Jordan. Etterpå utenfor kirken danset og ropte de unge nonnene i gledesrus. Litt uvant for oss nordmenn, siden vi stort sett har nonner av den litt eldre garde her hjemme.
Fikk også pratet en god del med palestinere, noe som fikk meg til å forstå litt av hvilke forhold de lever under. Når vi besøkte Betlehem på Vestbredden, ble jeg litt skuffet over at den Israelske politieskorten kjørte en omvei, slik at vi ikke fikk se muren. Senere på ettermiddagen dro jeg tilbake til Vestbredden sammen med en Palestiner jeg ble kjent med. På den kjøreturen og samtalen med han lærte jeg mye. Det gjorde inntrykk å høre han fortelle at han hvert år gikk å krevde å få tibake huset sitt, som i dag er bebodd av jøder innflyttet fra utlandet. Han visste ikke hvordan det stod til med appelsinfarmen han eide i Jaffa, siden han ikke har fått lov til å reise dit på 20 år. Fratatt eiendeler, statsborgerskap og pass, men fortsatt en veldig stolt og verdig mann. Han kunne fortelle om ventetiden ved alle checkpointene, noe turister sjeldent får oppleve siden vi ofte blir vinket rett igjennom. Han viste meg hvordan til og med gatelysene blir brukt til forskjellsbehandling, ved at trafikken fra jødiske området flyter fritt, mens trafikken fra de palestinske hadde lange køer, grunnet mye mindre grønt lys. Den samme forskjellsbehandlingen så vi igjen ved jordbruksområdene. Ingen tvil om hvem som får mest vann, noe som det er knapphet på i området og som har vært grunnlag for mange konflikter.
Før jeg dro så tenkte jeg på de jødiske bosetningene som noe midlertidig. De er alt annet enn det. De ser nesten ut som borger der rekkehus og gårder med luksusleiligheter hviler på høydene i det kuperte landskapet. Nå holder de til og med på med å anlegge trikkeskinner ut til bosetningene fra Jerusalem. Ingen holdeplasser er planlagt ved de palestinske bosetningene.
Samtidig vitner de enorme sikkerhetstiltakene fra Israelsk side hvilken terrorfrykt de har levd under i mange år. To ganger på turen sjekket de alt i bagasjen min og kroppen min for spor av sprengstoff, to ganger ble jeg spurt om jeg hadde våpen, en gang ble jeg tatt til side sammen med palestinerne i reisefølget for røntgenscanning av hele kroppen. I tillegg kom kontoller på alle arrangementene som var grundigere enn sikkerhetskontrollen på Gardemoen. Selv om jeg slapp lettere gjennom sikkerhetskontrollene enn fastboende palestinere, så oppfattet jeg det som vannvittig slitsomt. Klarer ikke forestille meg hvordan det må være å gjennomgå slike sikkerhetskontroller daglig og ukentlig, år etter år.
Gaute Haug Eriksen
|
